Med Fatbike på Grønland.

Vinterekspedisjon Grønland: Arktisk rundtur på sykkel

Tekst og bilder: Martin Bissig

 «Er dere sikre på at dere er på rett fly?», spør en hyggelig dame oss på check-in på Air Greenland København, samtidig som hun behandler sykkelkoffertene våre som spesialbagasje. Vi er på vei til Grønland, midt på vinteren. Det som er helt klart, er at de neste ukene vil vise om dette faktisk var en god idé eller ikke. Vi har omtrent like mye kunnskap om verdens største øy som en vinterdestinasjon på sykkel, som den hyggelige damen i check in på flyplassen har om våre fatbikes.

Jeg lærte av en venn at Grønland har en 160 km lang tursti kalt polarsirkelen. Langt borte fra sivilisasjonen begynner stien ved de evigvarende isbreene som finnes i Kangerlussuaq og slutter ved kystbyen Sisimiut. På sommeren tar det ca 10 dager å komme seg fra by til by – til fots. Etter litt internett research og et par e-poster, fant jeg ut at turen var mindre enn ideell for terrengsykler i sommermånedene. Avhengig av været kan bakken være ganske bløt mellom juni og september, myggen er aggressiv og dårlig merkede stier kan noen ganger være vanskelig å finne. På grunn av det faktum at alt det morsomme med denne turen kan bli brutt ned til omtrent 40% sykling og 60% dytting (og i tillegg har mange allerede torturert seg gjennom denne ildprøven), bestemte jeg meg for å droppe sommeralternativet ganske fort .

 Sammen med Claude Balsiger, som jeg har vært på flere sprø ekspedisjoner sammen med i Himalaya, og Valais-fjellguide Fabian Mooser, kastet vi ut ideer til en ny plan for sykling på Grønlands jord. Tankene og iveren rundt fatbikes passet ganske godt inn i planleggingen vår. Endelig sa det seg selv når og hvordan vår ekspedisjon ville la seg gjøre: vi skulle være de første til å sykle turen på 160 km – på terrengsykler – på vinteren.

 

 Sykkelporno på isbreen

Hotellet vårt (ok, la oss bare kalle det en «brakke») i Kangerlussuaq ligger rett ved siden av rullebanen på den eneste internasjonale flyplassen. Herfra tar vi en charterbuss i ca 40 km til stedet hvor vårt eventyr skal starte. En enestående utsikt møter oss på Russel-breen. Claude og Fabian starter på den omtrent 200 km lange turen på den millioner år gamle isen. De kunne ikke vært i sterkere kontrast til det bisarre kalde blå brelandskap med sine oransje hjelmer og neongule og blå klær. Jeg kan ikke få nok av det. Jeg sender vennene mine tilbake igjen og igjen for å ta enda flere bilder. Men tiden flyr fra oss. Vi må være tilbake før skumring. Etter bare en time, har vi fått tatt alle bildene og vi er på vei tilbake til vår one-horse town, hvor befolkningen er på 500 innbyggere. De første 20% er bak oss. Men hvordan ser resten av turen ut? Vi har fortsatt igjen tre dager til de resterende 160 km. Hvordan er snøforholdene? Hvor kan vi bo? Kommer vi oss gjennom hele turen på fatbikes? Jens Erik vil svare på alle våre spørsmål i kveld. Grønland-giganten, med skostørrelse 54, og hans 16 hunder som skal trekke en stor slede med bagasjen vår, blir med turen sammen med oss. Han er godt kjent med terrenget begge steder og krysser området flere ganger hvert år.

 Gjennom fjorder og innsjøer til Kanoo

Våre planlagte dagsturer er hver på mellom 52 og 60 km lang. Dette er en distanse som vi aldri ville ha vært i stand til å komme oss gjennom på sommeren. I løpet av vinteren har det flere meter tykke islaget dekket fjorder og innsjøer og er ganske fasinerende. I stedet for å bruke krefter på å følge kystlinjen bruker vi den glatte, frosne overflaten som sti. Og vi gjør det på en bra tid. På grunn av den brede kontaktflaten på dekkene, sykler vi ikke i, men oppå sporene fra hundesleden. Takket være disse sporene, har en nesten perfekt sykkelsti blitt opprettet i den arktiske snøen i vintermånedene.

 Under vår første lengre pause, innser vi at vi må holde tempoet vårt lavt. Selv med dagtemperaturer mellom -10 ° og -30 °C blir vi fremdeles varme og svette hver gang vi beveger oss i denne kulden. Men naturens fryser biter oss nådeløst i det øyeblikket vi trenger å ta en lenger pause: fuktighet eller litt væske blir stivfrossent på bare noen få minutter. Vi tilpasser tempoet vårt til Jens Erik og hans hunder. Det er ingen vits i å sykle raskere da alt vi trenger uansett er på sleden. Vi holder oss noen få meter fra han og hundespannet og vi prater om livet hans på Grønland. Denne 25-åringen, som er to meter høy, er en mann som elsker det røffe og harde livet, hundene sine og jakt. Det vi ser på som et once-in-a-lifetime eventyr, er bare en helt vanlig dag for ham. Når det er sagt så ville han ikke ha byttet livet sitt for noe. I hans øyne bor han allerede i paradis. Vi spør ofte oss selv og hverandre hvorfor folk ønsker å bosette seg på et av jordens mest ekstreme steder. I løpet av vinteren er det mer eller mindre helt mørkt, og termometeret er bare over 0 °C i de fire månedene om sommeren. Jordbruk og husdyrhold er bare mulig i en håndfull områder og omtrent alt må importeres og koster en arm og et bein. Til tross for alt dette, så er det mer enn 55.000 mennesker som okkuperer dette golde hjørnet av verden.

Etter mange opp- og nedturer, har vi kommet til vår første høydefordel, etter 59 km og 750m og etter nesten åtte timer. Vi har kommet til Kanoo Camp. Halvparten av en råtten og hullete kano er det som er igjen etter en mislykket forretningsidé. Den fint plasserte hytta tilbyr mer komfort enn vi forventet. Ovnen varmer raskt opp, og vi henger de fuktige klærne og skoene over slik at det tørker. Det er til og med noen skikkelige senger komplett med madrasser som venter på oss. I levende lys og over boller med moskussuppe, diskuterer vi morgendagens rute med Jens Erik.

 En -29 graders start på dagen

Klokken syv om morgenen, kaster vi opp hyttedøren vår, og i et par sekunder, klarer vi ikke å se noenting. Den iskalde luften kondenserer umiddelbart og tåkelegger rommet vårt som en røykmaskin fra en nattklubb. Hundene uler og hyler. De tilbrakte natten lenket utenfor, ikke tett sammen, men i stedet med en avstand på to meter til den neste. Mens Jens Erik mater og forbereder hundespannet, får vi i oss litt medbragt müsli. Klærne våre er tørre, Rocky Mountain-fatbikesene våre er tint og vi er varmet opp – for nå. Nattens klare himmel har kjølt ned ting betraktelig, og vi begynner på den tredje dagen i nesten -30. De første 25 km over innsjøen er relativt lette uten en sky på himmelen. Den stålblå fargen er en flott kontrast til det glinsende hvite vinterlandskapet som omgir oss. Ved utgangen av mars er solen fortsatt

ganske lavt på himmelen, og jeg har bra lys hele dagen for å ta gode bilder. Batteriene i Canonkameraet mitt er overraskende bra. Jeg har reservebatteriene inntil kroppen for å forsikre meg om at de ikke blir utladet på grunn av kulden.

Når vi tar lunsjpause, ser vi vår første seriøse klatring foran oss. Det hvite sporet i snøen går i utgangspunktet rett frem, og så fortsetter det i sikksakk-mønster opp ca 400m til en fjellkjede. Det er nesten umulig å forestille seg hundespannet med den tunge sleden opp der. Jens Erik går i forveien mens vi benytter sjansen til å kjenne solen varme i ansiktet. Vi reduserer dekktrykket på de brede dekkene fra 0,5 til omtrent 0,3 bar. På denne måten får vi mer tråkkraft. Med unntak av noen få meter er vi overrasket over at vi kommer oss gjennom den første delen av klatringen på syklene. Selv med de lave temperaturene damper det bokstavelig talt ut av hver åpning i klærne våre, og vi vet at det som er vått nå, vil fryse senere. Av denne grunn kjører vi på så rolig som mulig. Vi går til og med en del av veien uten å ha på hansker. Vår følgesvenn og hundene venter på oss to tredeler oppi bakken. Nok en gang gjenforent, setter vi utfor for å utforske resten av det ulendte terrenget sammen. På enkelte områder som er enda brattere, hopper Jens Erik av sleden og reduserer belastningen med godt opp mot 130 kg.

Resten av dagen går som en lek. Etter tilfeldig cruising når vi vår andre hytte sent på ettermiddagen, etter 52 km og en nesten 900 meter høydegevinst. Her tilbringer vi natten litt nærmere hverandre. En grønlandsk familie har langhelg og har tatt turen til samme sted som oss. På grunn av snorkeorkesteret fra soverommet i god surround-kvalitet, velger vi å tilbringe natten i fellesrommet. Det skulle vise seg å være et klokt valg, fordi vi fra de store vinduene kunne se det vi hadde håpet å oppleve – det grønne glitrende nordlyset som danser seg mystisk og elegant over nattehimmelen. For meg betyr dette bare én ting, klatre ut av soveposen, ta på meg vinterklær og gå ut i kulden. Kameraet fanger, takket være mellom 30 og 60 sekunders lukketid, enda mer farge enn det som kan ses med det blotte øye. Etter bare en time har jeg fått med alt, fingrene mine er numne av kulde og fjernkabelen er stivfrossen.

Tilbake til sivilisasjonen

På den fjerde, og dermed siste dagen, er det 56 km som skiller oss fra kysten og vårt endelige reisemål, Sisimiut. På kartet peker Jens Erik på fjellkjeden på den andre delen av dagens tur. Når disse 600m med klatring er bak oss, kommer vi rett inn i kystbyen. Jo nærmere vi kommer til den høyeste stigningen på denne ekspedisjonen, jo mer trafikk møter vi. Skiløpere passerer oss, hundespann passerer oss motsatt vei, vi møter også enkelte lokale turgåere. Folk kjenner hverandre, hilser på hverandre og utveksler nyheter. Selv om Sisiumiut er ganske stort, med 5000 innbyggere, er det fortsatt sånn at alle kjenner alle.

Motbakken foran oss ligner en skibakke. Et bredt hvitt strekke baner vei mot toppen. Igjen tar vi ut luft fra dekkene og kjemper oss opp til toppen. Vi har fått flere blikk i siden og noen tommel-opp fra lokalbefolkningen. Syklister er ikke et vanlig syn her, i alle fall ikke om vinteren. Jens Eriks hunder ser ut til å ha like mye energi nå som de hadde den første dagen. Etter gode 90 minutter kommer vi endelig til passet sammen. Spannet må ha skjønt at de snart var hjemme og begynner å trekke som gale. Vi hopper over lunsj og sykler ned fjellet mot sjøen. Snart passerer vi en skiheis, deretter en cross-country-løype. Antallet skiløpere øker drastisk. Rundt neste sving får vi et glimt av den første husrekken i det fjerne. Vi er der snart. Det er ingenting som hindrer oss nå, og det er definitivt ingenting som stopper hundene. Smilende opplyser Jens Erik at det ikke lenger er mulig å stoppe for å ta bilder når hundene trekker på, uavhengig av hva han sier. 20 minutter senere er vi tilbake til sivilisasjonen. Vi klemmer og gir high-fives med hverandre. Vi sier farvel til våre trofaste firbente guider og Jens Erik. På det beste hotellet i byen, skjemmer vi oss selv bort med en varm dusj og en hjorteburger.

 Vi har hatt et eventyr som var langt mer imponerende og spennende enn vi noensinne kunne ha forestilt oss. Hvis vi møter på damen fra Air Greenland igjen, vil vi fortelle henne at; «Sykling på Grønland på vinteren er det kuleste vi noensinne har gjort. Vær forberedt på mer sykkeltransport snart».

Kommentarer

kommentarer